Hagen som ble satt i karantene

Nå er vi straks ferdig med 2020. Jeg tror det er mange med meg som er glad for det.

Da grensen «stengte» mot Sverige under de dramatiske dagene i mars, var vi godt i gang med å planlegge hagesesongen. En mengde frø var bestilt, og planene for årets prosjekter var klare. Vi skulle plante opp nye bed, grave en bekk og anlegge en liten dam.

Men plutselig var stugan og hagen utilgjengelig. Alt var jo der, men bak et stort karantene-hinder som var umulig å kombinere med jobb.

Vanligvis driver vi med hagearbeid nesten hver helg under vår- og sommersesongen. Vi reiser ned til hagen på torsdag eller fredag, og tilbake til byen på søndag. Dette året måtte vi derimot nøye oss med én dagstur i mai, og én i juni. (I løpet av våren ble det tillatt å dra på dagstur for å se til hus og hage, og for å gjøre nødvendig vedlikehold).

Senere i sommer falt smittetallene, også i Sverige. Dermed fikk vi i august mulighet til å være på hytta i ti dager, før Värmland igjen ble «rød sone» og karanteneplikten ble gjeninnført. I september ble det igjen «grønt» en periode. Da fikk vi nyte et par ukers hjemmekontor i landlige omgivelser, før smitten steg til nye høyder fra oktober. Siden har det vært karanteneplikt.

Det fantastiske med en hage, er at den kan leve sitt eget liv lenge etter at eierne har forlatt den. I år ble det mer ugress enn normalt, men plantene leverte som aldri før. Vi var så heldige at noen fra bygda kunne holde gresset i sjakk og vanne for oss på de varmeste dagene. Og insektene, fuglene og smådyra; de var der selv om vi var borte. Så balansen ble på et vis opprettholdt.

Det største staudebedet klarte seg helt fint

Nå ser vi fremover mot 2021. Selv om det finnes muligheter for at grensene er stengt store deler av våren, sår vi grønnsaker og stauder. Det gir håp, og det gir oss noe å holde på med.

La oss håpe at verden snart ser slutten på pandemien. Det er så mange som har blitt rammet på ulike måter. Stengte grenser og utilgjengelige hager er bagateller i forhold til ensomhet, sykdom og død.

Mens vi venter på at verden skal bli mer normal, trøster vi oss med et tilbakeblikk på årets hage. Vi sender varme tanker til alle som savner noen. Man kan alltid vende tilbake til en hage. Men andre er borte for alltid.

Vilt, men vakkert

Epletreet ga god avling i år. Kanskje fordi vi ikke var der, og dermed ikke forstyrret det med beskjæring…

Vi fikk fjernet noe av ugresset her og der

Vakre valmuer svever over en armada av ugress. I bakgrunnen grønnsaker under fiberduk, som ble vintersådd like før nedstengningen. Noen hadde faktisk sprengt seg gjennom duken!

Litt tørt her under trærne, men ellers ok!